Where is the line with you?

Framtida
Publisert
Oppdatert 24.05.2017 15:05

info

Denne artikkelen er eldre enn 1 år gamal. Det betyr at noko av informasjonen kan vere utdatert.

Bergtatt av Björk

I tau over Nigardsbreen nynna eg for første gong på "Where is the line with you". Det andre sporet på den særaste av dei sære platene til Björk Gudmundsdottir er ikkje hjerneklister og lettlikt pop. Det skal sakte gange i tau og mykje tanketid til før eg hentar låta opp i meg. Crystalline og Virus; lyd av iskrystallar og landskap som sprekk. Dette var noko av lyden frå Island på Øya. Björk Gudmundsdottir møtte ikkje publikummet sitt med billeg smiger eller falsk varme. Eg er bergtatt. 

            Sssh!

Breføraren stoppar. Simone, som går bak breføraren stoppar. Stoppe må også Cornelius, som går bak Simone. Seks litteratar går i tau over Nidgaardsbreen. Breen har ein sprekk. Frå sprekken kjem ein taktfast lyd.

            Det er vatn.

            Han er for jamn.

            Det er pulsen av breen.

            Og pulsen av breen må vere pulsen av jorda sjølv.

Simone går så nærme som ho tør, med fotoapparatet. Cornelius etter, med opptakar. Takta av vatnet er stødig som ei klokke. Kloden er ei klokke. Cornelius tar opp lyden av jordas hjarte. Han hysjar på oss, står med utstrekt hand i fleire minutt. Det er ikkje ulikt ei scene frå ein film om Björk Gudmundsdottir. Ho var såvidt tjue då ho reiste rundt på Island med opptakar, og tok opp lyden av brear som kalva, is som sprakk. Lyden brukte ho til musikk. Sidan har eg sett andre musikarar gjort det same, som Biosphere, a.rawlings, og no Cornelius. Ein av grunnane til at eg beundrar Björk som musikar, er evna ho har hatt til å vere tidleg ute med ting. Rytmesansen hennar går ut over mikronivået, ut over komponering eller utøving; samspel med eit orkester. Kjensla hennar for takt og intervallar gir henne også ei kjensle for samfunnet. Sidan ho var born, har ho sett kva som var siste skrik. Men heller enn å hyle med koret, har ho gått inn i framtida. Stundom framandgjerande. Men alltid på ein måte som gjer også meg lydhøyr:

"Welcome to Biophilia, the love for nature in all her manifestations":

BBCs vitskapsjournalist David Atthenboroughs oxfordengelsk introduserer Biophilia. Det er applikasjonsutgåva av den siste plata hennar. Det er også namnet på turneen som no går til utvalde stader. Som Oslo og Øyafestivalen.

David Attenborough, Charles Darwin og Karius og Baktus var Björks store førebilde då ho var barn. Og alle figurerar dei på eit vis på denne plata:

Mikroorganismar møter universet, og evolusjonsteori møter det mest sårbare i Björk på albumet. Enkelte, som Aftenpostens konsertmeldar, tykte at appen var tidvis kryptisk. Men på konserten, som meldaren såg på Roskildefestivalen "ble prosjektet langt mer håndgripelig."

Med dei første platene sine viste Björk at ho kan vere kommersiell og meir tilgjengeleg. Om ho vil. Men ho vil visst heller vere ny, framandgjere oss gong på gong, og dytte tankar og idear vidare; til noko heilt nytt, til noko Darwin kan ha kalla ein allopatrisk art. Det har fått lov til å utvikle seg i sin eigen retning. 

Så sært, så kult, skreiv Aftenpostens meldar om Björks konsert etter at ho hadde gjort han på Roskildefestivalen. Skal eg tru settliste-sidene på internett, såg eg den same konserten på Øya på torsdag. Så sært, så sært. Björk går ikkje inn for å bli likt, bli kalla kul. Det gjer henne kul, så kul. Kostymet hennar verka fråstøytande på meg: Ein kjole av svarte slangar som snodde seg rundt kvarandre. Slangar støytar fleire enn meg frå seg. Instinktivt, vil vi vekk frå slangar. Dei kan jo skade oss. Eg liker ikkje å sjå på Björk der oppe på scena. Korjentene hennar, derimot, er kledde ut på meir tiltrekkande vis. Søte, alveaktige, delikate, i gullklede. Dei er yndlingane, prinsessene, Björk dronninga. Eventuelt er ho Medusa; den greske gudinna med ormar til hår. Ho som var ei svært streng mor. Streng, men rettvis.

Björk er ein pedagogisk artist på Øya. På storskjermar er grafiske framstillingar av vitskapsprosaisk form. Sjølv syng ho tekstar av rein poetisk art, med organiske overgangar til noko meir vitskapsprosaisk. Björk kjem som med kommentarar, som koret kommenterer. Kult er å kommunisere. Sært treng ikkje bety kryptisk. Smalt kan bety lokalt. Blir det lokalt nok, blir det også allment.

Det islandske samfunnet er eit kor av stemmer. Difor har eg ikkje tilsett ein journalist, men brukar bare frilansarar: For kvart nummer nye bidragsytarar, seier redaktøren i gratisavisa The Reykjavik Grapevine. Eg spør redaktør Haukur om kva samfunn Reykjavik blir, i avisa hans. Eit av borgarar med integritet: Kvar og ein av dei med sine einskilde oppfatningar av verda, svarar Haukur. Björk og sonen hennar, Sindri, er bare to av fleire hundre som har frilansa for Haukur. Jon Gnarr er ein annan bidragsytar. Ein fast frilansar er han som blei den nye borgarmeisteren i Reykjavik då det førre styret falt. Kona hans, Jóga, har vore ei av Björks beste og eldste venninner. Låta "Jóga", frå 1997, er kalla opp etter henne:

All these accidents/ follow the dots/ coincidence makes sense/ only with you,

syng Björk på Øya, med bilde av islandsk landskap i bakgrunnen. Bilda blir til grafiske framstillingar av landskap. Vidder som opnar seg til raude rifter. Opne sår. Blod eller lava. I eit Oslo som framleis er som eit ope sår etter terrorhandlingane i fjor.

LES OGSÅ: Eit lite stykke Island

Sprekkane på Nidgardsbreen er få, men djupe.Djupet trekk seks litteratar til seg. Stumme, står vi og stirar inn i breauget. Botnen er ikkje å sjå. Sprekken feidar bare ut, eller trekk seg inn, som ein liten pupill. Sprekkane i fellesskapen Noreg har vist seg vanskeleg å fange opp. Dei er kanskje få. Men djupt kan dei gå. Og det er liv der nede, ein kvilepuls av smeltevatn. Taktfaste klukk på breen. Putring frå geotermiske kjelder: Kloden lettar på kleda der Island bryt Atlanterhavet.

Kva kan vi journalistar lære om integritet av Björk, Biophilia, og lyden av øya i vest? Mellom anna ei ny definisjon av ordet "kult". Varmt er den nye cool. Å vere menneskeleg er kult. Og for å vere menneskeleg, må ein være ærleg til seg sjølv. Vere seg sjølv, med alt det inneber av det pinlege, såre, det som tidlegare har vore sett på som "ukult". Som det å vise svakleiker, og gi av det inste i seg sjølv. Björk gjer det på Biophilia. Islendingar gjer det litt kvar dag. Valdsstatistikken deira er under gjennomsnittet låg. Kriminalitetsraten også. Alkoholismen er synkande. Det kan vere styrkande i lengda å vise svakheit i det daglege

Sjå fleire bilete frå Øya her!